Landås, Bergen

Landås, Bergen

Arild Holt-Jensen skriver om erfaringene med asylmottaket på Landås. 

Med asylmottaket i lærerhøyskolens gamle bygg fikk Landås et «fremmedelement» i sin midte. Mange var skeptiske og redde for sine ungdommer i deres møter med unge menn med et annet syn på kvinner enn det vi er vant til. Andre sendte «hatmeldinger» på Facebook til de som arrangerte velkomstmøter med asylsøkerne.

En del erfaringer er nå samlet i NRKs opptak om «Asylmottaket». Noen inntrykk har vi som deltok i «språkkafe» og arrangementer i regi av Landås menighet. En konklusjon er at nabolaget har merket lite til asylmottaket og at det har vært vanskelig for aktive i nabolaget å få nærmere kontakt med asylantene. Noe av det mest vellykkede var velkomstfesten for asylsøkerne i landås kirke 1. juledag og fester arrangert på mottaket for asylanter og naboer. Men kirkens språkkafe for kvinner en dag i uken og menn en annen, samlet få asylanter.

Inntrykket er at andre tiltak utenom selve mottaket heller ikke har vært vellykkede bidrag til integrering. Mye skyldes at mottaket på Landås er midlertidig, mange som kom dit er blitt sendt videre til permanente mottak. En annen har vært de strenge reglene for besøk og personlig kontakt mellom enkeltpersoner i lokalmiljøet og asylsøkerne. Men noen viktige konklusjoner kan trekkes.

Det første er at asylantene, unntatt de minste barna, er reddere enn oss. De fleste bærer på traumatiske opplevelser fra krig og fluktreiser. Så er de plassert på et midlertidig mottak i et land de ikke kjenner, med et språk de ikke forstår. De vet ikke om de får bli i Norge og er i en lediggangstilstand – «roten til alt vondt». De kommer fra ulike land, ulike trossamfunn. Med de konflikter som har eskalert i Midtøsten våger de neppe å finne ut om romkameraten er sunni-, sjia-, alawitt, kristen eller jesidi. En av mennene som kom til språkkafeen i kirken trakk opp et kors fra under skjorten så ingen andre enn jeg så det, og markerte at han var kristen. «E» fra Marokko, som snakket flere språk flytende, påpekte at han ikke var religiøs. Men han var tydelig redd for fremtiden da han fikk vite at han skulle nordover til et lite sted ved Bodø. Det ble klemming av oss og kameratene dagen før han skulle dra ut i det ukjente. Jeg ga ham mitt telefonnummer og fikk to måneder etter avreisen en telefon fra ham. Han takket for den kontakten han hadde fått på språkkafeen og virket som han nå hadde tro på å få bli i Norge.

Tradisjonelt har de ulike religiøse gruppene levd rimelig fredelig side om side i Midtøsten. Det er en tradisjon fra det Ottomanske imperium. Statens lover bygde på Islam, men «bokens folk», jøder og de ulike kristensamfunn fikk bygge kirker og synagoger og leve i fred. Historisk er det langt flere eksempler på at kristen fundamentalisme har ført til pogromer enn de en har hatt i islam. Under jødepogromene i Spania fra 1492 flyktet 200 000 jøder til det islamske Nord-Afrika og dannet samfunn der, uten forfølgelse, til et fristed åpnet seg i Israel i 1948.

Descent of the Modernists. E. J. Pace, Christian Cartoons 1922

Descent of the Modernists. E. J. Pace, Christian Cartoons 1922

Med borgerkrig og vestlig innblanding er det vesentlig endring i Midtøsten nå. Etter den «arabiske våren» er mange eksperter i dag enige om at det foregår en reformasjonskamp innen islam, mellom en liberal reformasjon som vil omskape landene til moderne demokratier og ulike, delvis sekteriske, former for fundamentalistisk reformasjon. Fundamentalistene har satt dagsordenen.

«Har vi en fremtid i dette landet?» Han så bekymret på meg. Jeg hadde tatt toget til Oslo sentrum og kjente ikke den eldre mannen. – Han fortalte at han hadde kommet fra Marokko til Norge som ung mann for mange år siden og hadde levd hele sitt voksne liv her. «Jeg er glad i dette landet hvor jeg har fått så mye, men når jeg ser disse galningene i Da’esh (arabisk betegnelse på IS/ISIS/ISIl) blir jeg redd og bekymret over hva de skal tro om oss her i Norge.

Og når jeg ser på disse Pegidademonstrasjonene, så blir jeg skremt og lurer på om våre barn har en fremtid her», sa han. Slik åpner norskpakistaner og Oslo-politiker Shoaib Sultan sitt bidrag i antologien «likeverd, grunnlaget for demokrati» (Holt-Jensen og Dyrvik red. Res Publica 2015). Det overveiende flertallet av våre muslimske innvandrere er redd fundamentalismen. Den islamske terror dreper også langt flere muslimer enn kristne europeere.

Etter mitt syn er enhver form for fundamentalisme og «enøyd» kyklopesyn blant folk som «har svaret» og nekter se to sider av en sak, den største trussel mot vårt skjøre demokrati.

I møtet med asylsøkerne på landås var utgangspunktet at vi møtte mennesker som var reddere enn oss. Både vi og de ble mindre redde når vi blir kjent.

2017-04-18T15:46:41+00:00 8. august 2016|