Illustrasjon: Knut Løvås

Illustrasjon: Knut Løvås

– Er verden blitt slik at de store økonomiene trenger bobletilstander, spør Bent Sofus Tranøy i Klassekampen.

Hvordan skal vi forstå den økonomiske krisen som for alvor ble avdekket høsten 2008 og som pågår for fullt ennå i Sør-Europa og langt på vei i USA, forutsatt at vi bruker arbeidsledighet og ikke aksjekurser som målestokk for økonomiens helse?

Den konvensjonelle fortellingen, den som gjerne formidles av EU-kommisjonen, mer eller mindre Chicago-skole-orienterte makroøkonomer og bankenes sjeføkonomer, kan vi kalle for «krisen som episode». Mange gjorde mye dumt – bankene tok for mye risiko, myndighetene var slepphendte med regulering og tilsyn, boligeiere og enkelte stater lånte for mye penger. Etter en slik fest må det ryddes opp, men når man er ferdig med det, vender livet tilbake til det normale.

Den mindre konvensjonelle historien fortelles av folk med en keynesiansk orientering. Denne gruppen peker blant annet på at oppryddingen skaper nye problemer: Når alle skal nedbetale gjeld samtidig, blir det for liten samlet etterspørsel i økonomien, investeringene stopper opp, og folk mister jobben.

Når er krisen over? De to fortellingene vil ha ulik vektlegging på dette punktet. Bruker man – som de konvensjonelle gjerne gjør – verdipapirpriser som målestokk, kan det se ut som om krisen snart er over. Enorme redningspakker til banker kombinert med støttekjøp av verdipapirer gjør at finanssektoren igjen tjener gode penger, mens de rike, de som gjerne holder sin formue i aksjer og andre verdipapirer, blir enda rikere.

Da er det annerledes med de som må ha arbeid for å overleve. I eurosonen er det nesten 20 millioner mennesker som ønsker jobb som ikke har det i dag. Av disse er mer enn 3,5 millioner under 25 år. Dette betyr at så godt som hver fjerde ungdom er ledig i euroområdet. I USA, der offentlig sektor brukte mer penger på å stimulere økonomien de første årene etter krisen, er mer enn 11 millioner mennesker ledige, tilsvarende 7,3 prosent av arbeidsstyrken.

De siste ukene har debatten mellom de to posisjonene tatt en ny omdreining. Larry Summers – berømt økonom, tidvis lønnet av Wall Street og liberaliseringsforsvarer under Bill Clinton – holdt et foredrag i IMF-regi som fikk mange til å stoppe opp.

Først utfordret han ideen om at vi er i ferd med å vende tilbake til «det normale». Han pekte på at økonomien i de rike landene på ingen måte ligger an til å ta igjen det som ble tapt under krisen: Økonomisk vekst ligger langt under trend i de fleste av dem. Dette representerer et stort tap på mange måter. Over tid dreier det seg om veldig mye velstand og velferd, og på individnivå dreier det seg for eksempel om folk som aldri mer får jobb med de konsekvenser det har for livskvaliteten deres.

Deretter gikk han bakover i tid og spør hvor normal «normalen» vi presumptivt skal tilbake til egentlig var? Ikke særlig, er svaret. Poenget er at under de ulike boblene fra 1986 til 2008 (forretningseiendom, IKT og bolig i tur og orden) så vi liten vekst i inflasjon og liten lønnsvekst. Realrenten ble heller ikke høy. I ettertid kan man se dette som et faresignal. Er verden blitt slik at de store økonomiene trenger bobletilstander, utlånsfest og vilt forbruk for å gi oss noenlunde full sysselsetting?

Ett viktig forhold kan tyde på at det er slik: I de rike landene har privat sektors (altså først og fremst de store selskapenes) vilje til å investere i nytt kapitalutstyr vist en fallende tendens i flere tiår. For hver ny boom-periode har rentene blitt lavere og investeringsviljen likeså, omvendt av hva en skulle tro.

Hvorfor er det slik? Flere kandidater til forklaring melder seg. Personlig tror jeg den dypere årsaken er at kapitalismen har endret seg. Den har blitt mer kortsiktig, med enorme gevinster delt ut til bedriftsledere som får aksjekursen opp så fort som mulig. Disse har for svake insentiver til å ta tunge investeringer, og sterke insentiver til å manipulere kursen på kort sikt.

Dette har bidratt til galopperende forskjeller i de rike landene siden 1980-tallet. De rike sparer i eiendom, kunst og finansielle produkter. De finansielle produktene blir til lån for dem som ikke får del i veksten. Det gir bobler. Som sprekker.

En i dobbelt forstand mer bærekraftig løsning er at det offentlige investerer mer i overgangen til et lavkarbon samfunn. Det vil gi arbeidsplasser, bedre fordeling og lavere kostnader knyttet til klimaendring.

Av Bent Sofus Tranøy, trykt i Klassekampen 30. noevmber 2013

2017-04-18T15:46:51+00:00 3. desember 2013|