– Jaså, du har tariffavtale, trygg ansettelse, ferie og sykelønn? Hva er det du jobber som, museumsvokter? skriver Sven Egil Omdal. 

Livet er tilbake i rute. DY537 lander på Gardermoen med et mykt trykk i hydraulikken, så mykt at ingen merker hvor gretten piloten er. Det gjør da heller ikke så mye, for inne i kabinen reiser folket seg fornøyd. Det var jo de som vant streiken. Det har den ene «luftfartseksperten» etter den andre slått fast. Et rikt utvalg førsteamanuenser forkynte samme budskap, det VG så presist oppsummerte på arbeidsfredens første dag: «Begge tapte … men DU får billigere flybilletter».

DU, ja. DU som skal på din tredje storbyferie hittil i år, og lurer på om Krakow er stor nok. Hva skulle DU gjort uten Norwegian? Ikke et vondt ord om krokus og vipeskrik, men våren møter man i Praha (499 kroner ned, 524 hjem). Men bakom de jublende forbrukeroppslagene står andre tekster som varsler at DU kanskje ikke vant likevel, i hvert fall ikke om DU har fast arbeid, og synes det er en fin ordning.

Tom Staavi, redaktør i Dine Penger, skriver: «Hvis et norsk selskap kan slå seg opp fra nesten ingenting og til å bli en av de store spillerne i internasjonal luftfart, kan det tjene som inspirasjon til et norsk næringsliv som må få andre ben enn bare oljevirksomhet å stå på de neste årene».

Staavi sikter til den varslede omstilling, Erna Solbergs og Siv Jensens nye prosjekt. Omstilling kommer snart til et statsbudsjett nær deg. Vi må ta inn over oss at verden ikke lenger vil subsidiere vår livsstil og våre trygdeordninger, og det må vi gjøre ved å kutte skattene for dem som best kan betale dem, og ved å svekke tryggheten i arbeidslivet for dem som dårligst kan tåle å bli dyttet ut i midlertidighet. Når så du sist en direktør bli ansatt på ettårskontrakt?

Tirsdag ble professor Eli Moen ved Handelshøyskolen BI intervjuet på Dagsrevyen. Blant alle ekspertene er det hun som klarest har sett bakenfor Norwegian-ledelsens banalt demagogiske sammenligning av pilotenes lønninger med lærernes. Hun har skjønt at Bjørn Kjos innerst inne ikke sloss for en bedre skole.

Mens andre jublet over at jenteturen til London eller hjemreisen fra Gran Canaria var sikret, sa Moen at utfallet av streiken vil få dramatiske konsekvenser for mange norske arbeidstakere. Når norsk næringsliv er blitt tilstrekkelig inspirert av Bjørn Kjos, vil det, med hennes ord, medføre: «en kraftig reduksjon i lønn, tap av jobbsikkerhet og rettigheter som sykelønn og ferie». Plutselig var det kanskje ikke penger nok til en uke i Roma (499 kroner ned, 815 hjem, hvis du reiser i slutten av mai), eller feriedager, for den saks skyld.

Noen timer før Parat kapitulerte, snakket jeg med en gruppe streikende piloter som sto vakt utenfor terminalen på Sola. Ledelsens krokodilletårer gjorde ikke inntrykk på dem. De var fullstendig klar over at de ble brukt som rambukker for et system der arbeidstakerne blir leaset på fleksible kontrakter. Hadde Bjørn Kjos virkelig bekymret seg for passasjerene, ville han sett hva råkjøret hans gjør med noe av det viktigste passasjerene har: jobbtryggheten.

Kappløpet mot bunnen foregår med fly, og Norwegian ligger bare en Airbus eller to bak Ryanair. NRK avslørte denne uken at et av selskapene som fløy for Kjos under streiken, litauiske Small Planet Airlines, forlanger at uerfarne piloter betaler for å få fly, såkalt «pay to fly»-trening. Dette er en kynisk videreutvikling av praktikantordningen som sørger for at millioner av unge, velutdannede europeere arbeider gratis for å få en linje på CV-en som kanskje en gang kan hjelpe dem til fast jobb.

Flybransjen er nemlig ikke alene. I Dagsrevyens reportasje ble det nevnt at bare hver tredje arbeider i den tyske bilindustrien er fast ansatt. De andre to tredjedelene er medlemmer av prekariatet, den nye og raskt voksende sosiale klassen av mennesker som vandrer fra den ene midlertidige jobben til den andre. Svært mange av dem har ikke faste arbeidsgivere, men leies ut av bemanningsselskap, noen av dem lyssky som sicilianske familiebedrifter.

LOs Samfunnsnotat 12/14 viser at 54 prosent av alle ansatte i norske bemanningsselskap er arbeidsinnvandrere. Minst hver fjerde ansatt i byggebransjen er utlending, de aller fleste av dem uten tariffavtale og vern mot usaklige oppsigelser.
Inspektører fra Arbeidstilsynet forteller at de skutter seg når de må gi anmerkning til en polsk anleggsarbeider som bryter en eller annen forskrift. De vet at han er borte neste gang de kommer, sendt tilbake til Warszawa uten at noen tok ham i forsvar. De 449 kronene som turen med DY1030 koster, må han betale selv.

Professor Guy Standing ved University of London, som har gitt prekariatet dets navn, av prekær (usikker) og proletariat, har også vist hvordan utryggheten for arbeid og inntekt påvirker selvbildet og identiteten. Medlemmene av prekariatet mister kontrollen over hverdag og frihet, de har vanskeligere for å få lån og tør ikke etablere familie. Resultatet er synlig over hele Europa. Unge, velutdannede spanjoler og italienere låner i The Bank of Mama & Papa og blir boende hjemme til de er 40. Den gamle arbeiderklassen faller i det doble gapet av arbeidsløshet og håpløshet og blir lette bytter for høyreradikale bevegelser.

De tøffeste jager lykken nordover. Mange som kommer ut av flyet, med bag i hånden og et halvt pålitelig løfte om å få bore en tunnel under en norsk fjord, ser antakelig ikke det dypt ironiske i at de har søkt trygghet i Norge ved å reise med Norwegian, et selskap som gjør sitt beste for å rive ned denne tryggheten.

Av Sven Egil Omdal, trykt i Stavanger Aftenblad 14. mars 2015

2017-04-18T15:46:48+00:00 1. juni 2015|