Bevisst språkbruk og makt

 – Er det språket som gjør at høyresiden vinner terreng, spør forfatterne av ny bok: «Ord er makt» Sara Gunnerud og Wegard Harsvik. 

De seinere åra har høyresiden i Norge systematisk jobbet med språk og retorikk. Når Erna Solberg og resten av Høyre i denne valgkampen heller snakker om «behovet for omstilling» enn «kampen mot arbeidsløshet», er det ikke tilfeldig.

De har skjønt at dersom man vinner kampen om språket, er sjansene gode for at man også vinner fram med løsningene.

Arbeidsminister Robert Eriksson fra Fremskrittspartiet presenterte rett før sommerferien 2014 Høyre- og Fremskrittspartiregjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven. Forslagene var «moderne», «tidsriktige», «trygge», «familievennlige», «moderate» og innebar bare en aldri så liten «oppmyking» av dagens bestemmelser.

Det var ingenting i hans framstilling som ga inntrykk av at dette var særlig kontroversielle forslag, eller som pekte fram mot den massive motstanden forslagene ville møte.

Ingen av ordene arbeidsministeren brukte handlet om å gjøre jobbtryggheten dårligere for arbeidstakere, men om å gjøre en lov «mykere» og mer «fleksibel».

Dermed havner fagbevegelsen og partiene på venstresiden i en situasjon der de måtte være mot noe som for folk flest høres ganske positivt ut.

I søketjenesten A-tekst kan man tydelig se hvordan høyresidens nyord har tatt seg inn i debatten om for eksempel arbeidsmiljøloven. Betegnelsene «oppmyking» og «myke opp» om endringer i arbeidsmiljøloven ble brukt mindre enn ti ganger mellom 2006 og 2011. Fra og med lokalvalgåret i 2011 og til stortingsvedtaket i 2015 økte det til over 200.

Den tendensen finner vi også i bruken av en mer «fleksibel» (fra et titall ganger til over 400) og en mer «moderne» (fra cirka 30 til nærmere 300) arbeidsmiljølov i samme tidsperiode.

I boka «Ord er makt» viser vi hvordan det pågår en strid i samfunnsdebatten, der ord og språk er våpen. Striden handler om hvem som får sette agendaen, definere samfunnsproblemene og hva politikere kan gjøre med dem.

Den som får bestemme hva den offentlige debatten skal handle om, og på hvilke vilkår debatten foregår, har et stort overtak. Diskuterer vi «arveavgift» eller «skatt på død»? «Privatskoler» eller «friskoler»?

Debatten om skatt er et annet eksempel. Skattetrykket skal ned, sier Siv Jensen stadig, seinest når regjeringen hadde budsjettkonferanse nylig. Ordvalget hennes er naturligvis ikke tilfeldig.

Hvordan man skal beskrive høyrepartienes målsetting i alle land om å gjøre skattene lavere, er en av de viktige språklige slagmarkene internasjonalt.

Skattekutt, skattesenkninger og skattelettelser betyr i prinsippet det samme – å justere et skattenivå eller en skatteskala nedover.

Men i ord som skattelette og skattebyrde finnes en innebygd metafor som gjør ordet ladet med verdimessig innhold. Skatt betraktes som en tyngde eller en byrde.

Ordet skattelette inneholder også en fortelling, et narrativ med rollebesetning; godhet og ondskap. Noen er rammet av en tung byrde, nemlig skatten. Denne byrden tynger individet og gjør livet vanskeligere.

Da kommer en helt til unnsetning. Han eller hun letter byrden fra den nedtyngedes skuldrer. Å gi skattelette er derfor en god gjerning, som letter en byrde.

I ordet skattetrykk finner vi samme metafor om «skatt som tyngde». Skattetrykket framstår som noe negativt, som holder kreativitet og utvikling nede.

Friheten ligger under der nede et sted og kveles, dermed kan Siv Jensen hevde at skattekutt til de rikeste bidrar til mer frihet. Det virkelig smarte med slike innramminger er at de sniker seg forbi vår kritiske sans, og legger umerkelige føringer på hva vi seinere mener.

Når man bruker ord som «skattelette » eller «skattetrykk», har man allerede i utgangspunktet valgt side. Det skattepengene brukes til, er ikke med i regnestykket og vurderingene av hvorvidt de er for lave eller for høye.

Den som ser på skatt på en annen måte – som en smart og rettferdig måte å organisere felles tjenester på, eller fordele ressursene mer rettferdig – bør unngå å bruke ordene skattelette og skattetrykk.

Ord har makt i politikken. Språk kan brukes for å vinne oppslutning for en agenda, men kan også brukes for å skjule motiver hos aktørene i samfunnsdebatten og gjøre det vanskeligere for innbyggerne å stille de folkevalgte til ansvar. En del av de teknikkene som brukes er manipulerende.

Det er noe av forklaringen på at høyresiden har lyktes med å flytte sine posisjoner framover i de siste tiåra internasjonalt.

I Norden har vi sett det kanskje aller mest i Sverige, de siste åra også i Norge.

Men det er altfor enkelt å tro at dette handler om en høyreside som har tusket til seg makten ved hjelp av god kommunikasjon. Høyrepartiene og deres omland bruker språket på en bevisst måte, er dyktige i det de gjør og kommuniserer slik at de når fram til og får med seg folk. Det kan man lære av.

I arbeiderbevegelsen bruker vi ofte et språk som gjør det vanskeligere å nå fram til folk og få gjennomslag. Vi hører ofte tekniske og byråkratiske ut, og løfter gjerne fram tall på tiltak og satsinger, uten å fortelle hvorfor vi mener det er så viktig med for eksempel flere ansatte i pleie- og omsorg.

Dessuten har vi en overdreven tro på fakta og statistikk.

I virkeligheten er vi mennesker ofte langt mindre styrt av den klare fornuft enn vi liker å tro – ofte er det i stedet gjennom å vekke følelser og appellere til et ønske om rettferdighet at man overbeviser velgere.

Mye av venstresidens politiske argumentasjon snakker til en idé om hva som er vår rasjonelle bevissthet, og unnlater å aktivisere hele mennesket. Dermed får ikke arbeiderbevegelsen så stort gjennomslag i samfunnsdebatten som vi kunne ha fått, dersom språket hadde blitt brukt på en bedre måte.

Det er en helt legitim del av det politiske arbeidet å bruke språk bevisst og målrettet, og det er grunn til å være imponert over den samlede høyresidens profesjonalitet i så måte. Det betyr at vi på venstresiden må skjerpe oss.

Men også at media bør spørre seg om de gjennom å ukritisk bruke begrep der det ligger en tydelig politisk agenda bak, dermed bidrar til å fremme den.

Av Sara Gunnerud og Wegard Harsvik. Trykt i Dagbladet 31. august 2015

2017-04-18T15:46:46+00:00 31. august 2015|