«Arbeidspartiet» som forsvant

Erna Solberg

– Valget i år er på mange måter det endelige nederlaget for en av de mest ambisiøse politiske satsingene fra Høyre, målet om å vinne vanlige arbeidsfolks støtte, skriver Wegard Harsvik i Aftenposten. 

– Vi har merket at LO gjør en ekstrem mobilisering av sine medlemmer, forteller Høyres generalsekretær Lars Arne Ryssdal til VG som en forklaring på Høyres nederlag ved 2015-valget.

Og tall fra medlemsundersøkelser i LO, de største LO-forbundene og UNIO bekrefter bildet. Fagorganiserte har rømt i hopetall fra den blåblå regjeringen og dens arbeidslivspolitikk, og over til Arbeiderpartiet. I en undersøkelse Respons gjorde for Unio i 2013 svarte 26 prosent at de ville stemme Høyre, våren 2015 er tallet bare 11 prosent. Enda dårligere sto det til blant LO-medlemmene – ifølge en måling gjort rett før valgdagen vil bare hvert tiende LO-medlem stemme Høyre.
Valget i år er på mange måter det endelige nederlaget for en av de mest ambisiøse politiske satsingene fra Høyre, målet om å vinne vanlige arbeidsfolks støtte.

I opptakten til den rødgrønne valgseieren i 2005 hadde engasjementet i fagbevegelsen vært sterkt.
Bondevik-regjeringen hadde lagt frem et forslag til endringer i arbeidsmiljøloven bare måneder før valget, som ble hovedfokus for blant annet LOs involvering i valgkampen. I 2001 hadde støtten til Arbeiderpartiet vært nede på et historisk lavmål på 33 prosent blant LO-medlemmene, mens Høyre på 18 prosent og Fremskrittspartiet på 10 prosent samlet sett nærmet seg samme oppslutning.
Forslagene om mer midlertidighet og svakere regulering av arbeidstid løftet Arbeiderpartiet opp mot gamle høyder i LO, med tilsvarende lavere oppslutning for høyrepartiene. Høyre var helt nede på 6 prosent støtte i LO ved valget i 2005.

Det var åpenbart for strategene i Høyre at man måtte øke oppslutningen blant de bortimot 900.000 stemmeberettigede medlemmene i LO. Ifølge SSB var det 4 016 624 stemmeberettigede ved valget nå i høst. Det betyr at LOs medlemmer utgjør nesten hver fjerde velger her i landet. Et av de dristige grepene Høyre gjorde foran valget i 2013 var derfor å lansere seg selv som «det nye arbeidspartiet».

Ideen hentet Høyre fra sitt svenske søsterparti Moderatene som kalte seg først «det nya arbetarepartiet» og siden «det enda arbetarepartiet». De hadde lykkes med sin strategi og erobret mange velgere fra et sosialdemokrati som ikke helt forsto hva som traff det.

Kjernen i «det nye arbeidspartiet Høyre» var en kraftig dose selvkritikk for å ha gått for langt i tidligere forslag, samt løfter om en ny arbeidslivspolitikk. Der skulle respekten for fagbevegelsen stå i sentrum, og fremtidige endringer i arbeidsmiljøloven skulle være beskjedne og være «ønsket langt inn i LO», som Torbjørn Røe Isaksen sa det. Sykelønnsordningen skulle ikke røres, og midlertidige ansettelser skulle riktignok bli noe enklere – men bare ved midlertidige behov i bedriftene, de skulle ikke erstatte faste ansettelser.

Høyres forsøk på å fremstå som mer arbeidervennlig var vellykket. Oppslutningen blant LOs medlemmer økte med knallsterke 8,4 prosent mellom 2009 og 2013.
Det var i og for seg ikke noe nytt at Høyre markedsførte seg som et parti for arbeidere. Det har partiet drevet med i over 100 år. Tidligere har man imidlertid vært tydelig på at man har hatt andre løsninger på hva som var arbeidernes interesser enn fagbevegelsen og Arbeiderpartiet. Man hadde et opplevd interessefellesskap med arbeidsgiverne som førte til at arbeiderrepresentantene fra Høire stemte imot reguleringer og kontrolltiltak i arbeidslivet, akkurat som deres øvrige stortingsrepresentanter gjorde – slik at å forby barnearbeid ”vilde være det samme som at tage Brødet av Munden paa mange fattige Familier”.

Det var fra den tradisjonen Høyre kom i kampen om arbeiderstemmene. I 2012 ble det i stedet fremstilt som om man nå sto på mer eller mindre de samme standpunktene som LO, og man brukte flittig LO-lederens uttalelse om at partiet nå for så vidt sto for en anstendig arbeidslivspolitikk. Når politikere fra venstresiden antydet at Høyre i regjering ville komme til å bryte løftene, var man knallharde. Det var ren svartmaling og skremselspropaganda.

Halvveis i perioden kan man konstatere at skeptikere fikk rett. Noe av det første Høyre gjorde i regjeringsposisjon, var å kutte i arbeidsløshetstrygden, tiltaksplasser for arbeidsledige og permitteringsreglene – for å gjøre rom til massive skattekutt.
Siden foreslo man å kutte i tilgangen til sykelønn for titusenvis av arbeidstagere – selv om løftet om ikke å endre sykelønnsordningen var selve symbolet på Høyres nyorientering. Etterpå brøt man løftene om å lytte til fagbevegelsen i prosessen med å svekke arbeidsmiljøloven.
Endringene ble gjort uten dialog i forkant, og man så suverent bort fra fagmiljøer og en så godt som samlet fagbevegelse. Fagre ord før stortingsvalget om å ha fast ansettelse som hovedregel og midlertidighet bare ved midlertidige behov, ble sett bort fra. Nå ble det i praksis valgfritt for arbeidsgiver om man vil ansette fast eller midlertidig.

Reaksjonen fra fagbevegelsen lot ikke vente på seg. Drømmen om å bli «det nye arbeidspartiet» brast under de marsjerende føttene til hundretusener som deltok i norgeshistoriens største politiske markeringsstreik – mot regjeringens politikk.
Den eneste trøsten Høyre kan hente ut av oppslutningen blant LO-medlemmene, er at de fortsatt er best av de blåblå. Regjeringskollega Frp, med arbeidsminister Robert Eriksson i spissen, har fått det enda verre, med en oppslutning på skarve 5 prosent.

I forbindelse med utspillet om Høyres nye retning ble det lansert et eget nettsted der disse moderne og nye løsningene skulle presenteres og eierskap til saken etableres. Et besøk til den nettadressen viser at det har lidd samme skjebne som Høyres offensiv mot fagorganiserte – den er parkert.

Av Wegard Harsvik, trykt i Aftenposten 5. oktober 2015

 

2017-04-18T15:46:46+00:00 14. oktober 2015|