Drømmer om fornuft skaper monstre

av Erik Reinert

Publisert i Klassekampen 28.02.2007.

“El sueño de la razón produce monstruos” – drømmen om fornuft skaper monstre – er teksten på en av den spanske kunstneren Goyas tegninger. Under Den kalde krigen skapte nyklassisk økonomisk teori flere slike monstre. Disse ble til fordi økonomene begynte å internalisere som ”fornuft” de mest usannsynlige resultatene av sine egne teorier og modeller, resultater som bare var oppstått fordi de hadde valgt å omgi seg med metaforer og forutsetninger som utestenger vesentlige elementer av den virkelige verden.

Det ene av disse monstrene var Friedrich von Hayeks påstand om at markedet skaper ”spontan orden”. Som et debattinnlegg mot planøkonomien kan utsagnet ha vært greitt nok, men når dette blir til en tro på at bare man fjerner ”slemme menn” (les Saddam) og åpner for frihandel og markedsøkonomi vil markedet skape ”spontan orden” og økonomisk vekst, da blir Hayeks teori til et monster. Dette er den tidligere neocon Francis Fukuyamas poeng: Bush og hans menn trodde for alvor at demokrati og økonomisk vekst var den naturlige tilstand, bare slemme menn og deres inngripen i markedsmekanismen ble fjernet. I Irak skapte dette et ”spontant kaos” som daglig langt overgår Goyas voldsscener da han tegnet Krigens Katastrofer.

Det samme tiåret som skapte den spanske frigjøringskrigen, hvis grusomheter Goya skildrer, skapte også kimen til det andre av Den kalde krigens monstre, nemlig drømmen om ”faktorprisutjevning”: at frihandel vil føre til at prisen på kapital og på arbeidskraft verden over utjevnes. I sin bok fra 1817 skaper den engelske økonomen David Ricardo en teori om internasjonal handel basert på en verdensøkonomi som består av at land bytter arbeidstimer med hverandre. I denne teorien finnes ingen kunnskap og ingen kapital; arbeidstimene er helt kvalitetsløse. Under Berlinblokaden i 1949 bygget den amerikanske økonomen Paul Samuelson videre på dette resonnementet, og viste at nyklassisk økonomis vanlige forutsetninger ville føre til en slik ”faktorprisutjevning”.

For nesten ti år siden diskuterte jeg dette med David Landes, en professor i økonomisk historie på Harvard-universitetet. Landes avsluttet et av sine brev med et foruroligende PS: ”Dersom vi virkelig skulle få ”faktorprisutjevning” på lønninger, hvem sier det blir oppover?”. Det er problemet vi nå står overfor her hjemme. 1990-årenes hodeløse sjokkterapi skapte en rask avindustrialisering av Europas tidligere kommuniststater, og EU begikk så den tabben å integrere over natten med disse avindustrialiserte statene. På nytt hadde historien skapt en hær av arbeidsløse, og resultatet er en forutsigelig latinamerikanisering av Europa (http://www.praxis.ee/data/WP_17_20042.pdf ). Typisk for ”latinamerikanisering” er store sosiale forskjeller, bedrifter som går bra og folk som har det dårlig.

Da Estland ble en del av EU var en bra industrilønn der 8 kroner, mens en gatefeier i Frankfurt og Paris tjente 80 kroner pr. time. Denne forskjellen er for stor, og de fattige og dårlig sysselsatte er for mange, til at fri flyt kan gå bra. Utenfor EU finnes det 3 milliarder mennesker så fattige at de aldri har brukt en telefon. Den eneste måten å hjelpe verdens fattige på er å skape vekst på stedet, ikke ved at vi henter dem hit.

Norske reallønninger er under press nedover. De første yrkene som treffes er selvstendig næringsdrivende uten tarifflønn. Min frisør hevder at han nå hvert år må arbeide mer for de samme pengene, de som selger hårklipp for 100 kroner kan verken betale moms eller ha en norsk levestandard, hevder han. Den lokale snekkeren forteller at vedlikeholdsarbeidene begynner å forsvinne, velstående mennesker har ifølge ham sin egen polakk som gjør vedlikehold hjemme og på hytta. Snekkere treffes av dette før advokater og stortingspolitikere, men borgerskapet vil også raskt finne ut at deres levestandard i høy grad er avhengig av kjøpekraften til ”folk flest”.

Hos Washington-institusjonene er en del av det nyklassiske teoretiske monsteret at man forutsetter full sysselsetting. I Norge opplever vi et voldsomt politisk fokus på ”mangel på arbeidskraft” samtidig som reallønningene er under press nedover. Dette er en balanse det hadde gått an å styre, men har vi først fått inn så mange fattige arbeidssøkende at styringsfarten er vekk er det for sent. Norsk minstelønn og tarifflønn vil da miste all sin styrke og mening. I Norge synes økonomisk teori å være forbausende lik hos økonomer langs hele den politiske aksen. Dette gjør LOs viktige kamp for å hindre lønnsfall langt vanskeligere enn den ville vært dersom sunn fornuft fikk råde.