Forsvar uten trussel

I motsetning til hva som gjerne hevdes, mener flaggkommandør Jacob Børresen at Norges interesser er langt mer utsatt i dag enn under den kalde krigen. Samtidig reduseres Norges forsvarsevne dramatisk på hjemmebane til fordel for kostbare utenlandsoperasjoner.

av Jacob Børresen, flaggkommandør.

Artikkelen er basert på et foredrag ved Res Publicas seminar “Nye politiske utfordringer” på Sørmarka.

I motsetning til hva som gjerne framholdes, vil jeg hevde at Norge, norske interesser og norsk sikkerhet, er mer utsatt nå enn under den kalde krigen for å bli utsatt for militært press. For det annet: Forsvarets viktigste oppgave er å forhindre krig i vår del av verden. Det innebærer at det er oppgavene her hjemme som må være dimensjon-erende for det norske forsvaret. Og i den utstrekning det er i Norges interesse, i den utstrekning det støtter opp under norske utenriks- og sikkerhetspolitiske mål, å delta i internasjonale operasjoner i utlandet, bør det skje med den forsvarsstrukturen som er etablert for å løse oppgavene på hjemmebane.
For det tredje, og på grunn av Norges større utsatthet: Tiden er ikke inne til å bygge ned det norske forsvaret slik det nå gjøres. Tvert imot må forsvarsbudsjettet opp!

Norges strategiske stilling etter den kalde krigen
Norges strategiske stilling er etter den kalde krigen preget av et sett med konstante, eller tilnærmet konstante faktorer, og det er preget av at landets geopolitiske omgivelser er drastisk endret og til dels er i sterk endring.

• Hva ligger fast?

• Norge er fortsatt randstat til den transkontinentale stormakten Russland, med globale interesser. Det innebærer at konflikter Russland blir innblandet i langs sin lange grense, og som i utgangspunktet ikke, per se, angår det bilaterale forholdet mellom våre to land, raskt kan bli ”eksportert” inn i Norges nærområder og få negative konsekvenser for Norges forhold til Russland. Denne geopolitiske realiteten er relativt upåvirket av hva slags styresett som til enhver tid finnes i Kreml. Det er en misforståelse å tro at bare Russland blir mer demokratisk og kapitalistisk, mer lik oss, så blir problemet med naboskapet borte av seg selv. Bare spør land som Canada, Panama, Mexico, Cuba osv, om hvordan det er å være liten nabo til kapitalistisk og demokratisk stormakt med globale interesser… På samme måte er det, i denne sammenheng, ikke relevant å bekymre seg for at Russland blir mindre demokratisk og mer autoritært. Det som kan være egnet til bekymring er i hvilken grad et mer selvbevisst Russland fører en politikk med henblikk på å gjenvinne sin status og innflytelse fra før 1989. Det kan i seg selv bli kilde til konflikter som altså dermed kan spre seg inni vårt område.

• Norge er fortsatt kyststat til de nordlige havområder, og disse forblir av stor militærstrategisk viktighet både for Russland og de andre atommaktene. Arktis er for det første det sted hvor distansen mellom Eurasia og Nord Amerika er kortest. Så lenge USA og Russland har evne til å utslette hverandre med atomvåpen vil overvåking og kontroll av Arktis være en sentral militærstrategisk og sikkerhetspolitisk målsetting for begge land. Dette forsterkes av at Norskehavet fortsatt er viktig patruljeområde for USAs, Russlands, Storbritannias og Frankrikes strategiske undervannsbåter med kjernevåpen av interkontinental rekkevidde. Norskehavets betydning som patruljeområde for strategiske ubåter skyldes svært komplekse lydforplantnings-forhold i havet – her møtes varmt og salt vann fra Golfstrømmen med kaldt ferskere vann fra Østgrønlandsstrømmen og skaper store og stadig skiftende variasjoner i temperatur og saltgehalt og dermed svært varierende lydforplantingshastighet, samtidig som den kuperte Midtatlantiske rygg bidrar til å reflektere og spre lyd. Og deteksjon av lyd utstrålt (passiv deteksjon), eller reflektert (aktiv deteksjon), fra en undervannsbåt er fremdeles den mest effektive måte å lokalisere neddykkede undervannsbåter på. Norge lever derfor fortsatt med hva jeg har valgt å kalle ”en rest av den kalde krigen” rett utafor stuedøra, der stormaktene overvåker og skygger hverandres ubåtaktivitet. De nordlige havområders militærstrategiske betydning er slik at den legger føringer på aktørenes politikk i området på andre områder. Uløste avgrensningsspørsmål, konkurranse om tilgang til ressursene, olje, gass og fisk, osv blir tilført en ekstra dimensjon og et ekstra alvor som kan bidra til at det blir mer komplisert å finne løsninger og mer risikabelt ikke å finne dem.

Hva har endret seg?
For det første: Norges geopolitiske omgivelser er radikalt endret som følge av at en rekke stater i Europa er blitt borte, mens en rekke nye stater har oppstått. Først og fremst, og viktigst, Sovjetunionen forsvant. I stedet oppsto Russland, som er noe helt annet. Dernest ble Tyskland samlet. Som jeg skal komme tilbake til, har mye av institusjonsbyggingen i Europa etter annen verdenskrig dreid seg om å løse Europas ”tyske problem”. I tillegg gjenoppsto de baltiske land som selvstendig stater, Sovjetunionens østeuropeiske satellittstater frigjorde seg fra Moskva og søkte vestover inn i EU og NATO, Tsjekkoslovakia ble til Den tsjekkiske republikk og Slovakia, Det tidligere Jugoslavia løste seg opp i ikke mindre enn seks nye stater. Dette nye statssystemet er preget av at enkelstatene har mye større frihet til å føre en selvstendig politikk, til å forfølge egne interesser, om nødvendig på bekostning av naboen, enn under den kalde krigen da Europa var låst i de to supermaktenes, USAs og Sovjetunionens jerngrep. Dette har ført til at maktforholdene i Europa er blitt helt andre. Når USAs og Sovjetunionens maktmonopol er borte, dukker gamle geopolitisk betingede reflekser opp igjen. Da borgerkrigen i Jugoslavia tok til i 1992 så vi hvordan Tyskland, til å begynne med, nærmest instinktivt falt ned på støtte til Kroatia, mens britene støttet Serbia og Russland støttet sine ortodokse trosfeller serberne i striden mot kroater og bosniere. Og nå nylig, da spørsmålet om en ny gassrørledning fra Russland til Europa fant sin løsning i en avtale mellom Russland og Tyskland om å la rørledningen gå gjennom Østersjøen, utenom Polen, var polakkene raske med å trekke parallellen til Molotov-Ribbentrop pakten fra 1939. Den kalde krigen var i virkeligheten en meget stabil periode. Nyere forskning har avdekket at USA og Sovjetunionen delte en felles interesse om status quo. Den perioden vi nå går inn i er mye mindre stabil.

For det andre er den militære trusselen fra Sovjetunionen blitt borte. Men dermed er også det viktige limet, som under hele den kalde krigen bidro til å smi NATO sammen til verdens mest vellykte og effektive militærallianse, forduftet.

Fordi NATOs fokus ikke lenger er sovjetunionen er Norges posisjon i alliansen, som NATOs nordflanke, blitt mer marginal. Alliansens fokus i dag er et annet enn øst og nord. NATO er imidlertid fortsatt viktig for europeisk sikkerhet, men er i større grad enn en militærallianse blitt en organisasjon for kollektiv sikkerhet. Selv om det ikke er nedfelt i noen offisielle dokumenter har NATO alltid hatt som oppgave å forhindre krig mellom NATOs medlemsland, mellom erkefiendene Tyskland og Frankrike, Hellas og Tyrkia. I tillegg til at den felles trusselen fra Sovjetunionen ble overordnet trusselen fra tradisjonelt fiendtlige naboland, bidro NATOs ”gjennomsiktige” forsvarsplanleggingssystem til å fjerne spenningsskapende mistanker om hvilke militære forberedeleser som foregikk hos naboen, og alliansen ble dertil en viktig konsultasjons- og forhandlingsarena der konfliktspørsmål kunne dempes ned og avledes. Denne hovedoppgaven består etter den kalde krigen. Det betyr at utvideløsen av NATO innebærer at man utvider det geografiske området der statene som bebor det ikke lenger fører krig med hverandre. Men for at det skal virke er det en forutsetning at USA går inn i prosessen, at USA er engasjert i Alliansen med sin tyngde som supermakt. Og NATO har, helt fra første stund, vært et redskap for amerikansk politikk. Samtidig, og betegnende, har USA egentlig aldri vært ”med” i NATO i den forstand at amerikanske styrker aldri har vært underlagt alliansens kommandoapparat på samme måte som de øvrige alliansemedlemmenes militære styrker. NATO er fortsatt et redskap for USAs politikk. Problemet er imidlertid at mens USAs og de europeiske medlemslandenes og Canadas vitale sikkerhetsinteresser under den kalde krigen var mer eller mindre sammenfallende, er det sammenfallet i interesser nå mye mindre. Splittelsen i NATO vi var vitne til både i det tidligere Jugoslavia og forut for og under Irak krigen, hadde vært utenkelig under den kalde krigen. Etter mitt skjønn er det et problem, som kan føre til alliansens undergang, at USA er så villig til å bruke alliansen for å fremme sine særinteresser, og i så stor grad definerer alliansens relevans i forhold til dens brukbarhet som instrument for disse interessene. Hittil har NATOs medlemsland latt seg presse til å delta i Irak og Afghanistan, under trusselen om at USA ellers ville vende seg bort fra alliansen. Men de europeiske medlemslandene opplever ikke, på samme måte som USA, at deres sikkerhet og vitale interesser er truet i Irak og Afghanistan. Foreløpig har det gitt seg utslag i manglende vilje til å bidra med styrker. Om denne utviklingen får fortsette, vil det bidra til å svekke NATO og kan på sikt bli alliansens undergang. Og i samme grad som NATO svekkes eller forsvinner vil Europeisk sikkerhet bli svekket og Europa bli mer ustabilt. Jeg tror at oppgaven nå består i å fortelle amerikanerne at de ikke kan ta europeisk sikkerhet og stabilitet som en selvfølge, men at den må trygges hver eneste dag og at det viktigste instrumentet i så måte er NATO. Ved å insistere på å involvere alliansen i eventyr utenfor mandatområdet for formål som i større grad angår USA enn alliansens europeiske medlemsland, risikerer USA å ødelegge NATO og dermed å svekke europeisk sikkerhet. Og det kan neppe være i Washingtons interesse.

En annen endring som har skjedd i NATO, og som er et uttrykk for USAs bestrebelser for å omdanne alliansen til et redskap for sine interesser, er Alliansens nye styrkestruktur. NATO-landenes vernepliktsbaserte, statiske og derfor stabiliserende, invasjonsforsvar er i ferd med å bli erstattet av små profesjonelle, ”gripbare” ekspedisjonsstyrker av høy kvalitet. Alliansens forsvarsplaner med tilhørende øremerkede styrker er avviklet. For Norge innebærer det blant annet at dersom det skulle oppstå en krise hvor nordmennene ba om forsterkninger fra NATO, vil det være mye mindre sannsynlig at det faktisk er styrker tilgjengelige for å komme Norge til unnsetning. Og om det skulle finnes tilgjengelige styrker er sannsynligheten også mindre for at de vil være utrustet og trenet for å kunne gjøre seg gjeldende under de særskilte klimatiske og topografiske forholdene i vårt land. Kort sagt: NATOs garanti i henhold til Atlanterhavspaktens artikkel 5 er svekket. Det bidrar til ytterligere å svekke artikkel 5 garantien at konfliktlinjene i Europa ikke lenger går nord-sør. En ny europeisk konflikt vil neppe bli en konflikt øst-vest etter den kalde krigens mønster. I nordområdene går for eksempel konfliktlinjene helt annerledes. I de fleste spørsmål i Norges nærområder hvor det er et potensial for konflikt, spørsmål som tilgang til og pris på petroleum og spørsmål som kvoter og rettigheter til fisk, befinner viktige NATO-allierte seg på motsatt side, og har andre interesser og målsettinger enn Norge. Det er mitt syn at dersom det igjen kommer til væpnet konflikt i Europa som utfordrer europeiske staters sentrale sikkerhetsinteresser, kan det bare skje dersom NATO av en eller annen grunn ikke fungerer. I en slik konflikt vil med andre ord NATO ikke være part, og derfor heller ikke tilgjengelig for Norge. Hvilke allianser som da i tilfelle oppstår vil avhenge av konfliktens gjenstand.

En konsekvens av NATOs nye styrkestruktur er at militær makt er blitt mer anvendelig som politisk instrument. Og vi ser at det blir brukt. For første gang siden 1700-tallet er norske soldater i krig utenlands i en situasjon der Norge verken er okkupert eller truet. Og vi ser at stormaktene er villig til å bruke militær makt, om nødvendig i strid med gjeldende folkerett. Krigens folkerett er kommet under press. Suverenitetsprinsippet i folkeretten er utvannet. Som følge av prinsippet om, humanitær intervensjon, ”Responsibility to protect”, er det blitt gjeldende folkerett at FNs sikkerhetsråd, i realiteten stormaktene i sikkerhetsrådet, kan vedta at en av stormaktene kan gå til angrepskrig mot et av FNs egne medlemsland.
Sovjetunionens bortfall, USAs økende tilbaketrekning fra Europa og Tysklands samling endret også det maktpolitiske grunnlaget for EF. Formålet med EF var nettopp å finne en løsning på Europas tysklandsproblem, ved å binde Tyskland i et forpliktende handels- og politisk samarbeid. Det politiske handlingsrom, tryggheten og selvbevisstheten som gjorde det mulig for Tysklands gamle fiender å inkludere Tyskland i et tett politisk samarbeid var først og fremst skapt av USAs massive tilstedeværelse med militære styrker i Tyskland og dessuten av at Tyskland nå var delt i to stater, noe som gjorde det mer håndterlig. Den kalde krigens slutt kastet o på ort tid om på begge disse forutsetningene. Tyskland ble igjen samlet og USA reduserte sitt militære nærvær i Europa. Botemidlet ble større grad av integrasjon i EF, som dermed ble til EU. Og det så godt som avrustede Tysklands eneste gjenværende maktmiddel, D-marken og den tyske sentralbanken ble avviklet og erstattet med EURO. Samtidig vedtok EU, lik NATO, å utvide østover i det som tidligere var Sovjetisk interessesfære. EU er først og fremst en sivil makt. Til tross for mye retorikk har det ikke lykkes å utvikle EU til noen militær makt av betydning. Og med få unntak er samtlige EU-lands forsvarsbudsjetter på vei ned. Militær makt har langt på vei opphørt som politisk instrument i forholdet mellom EU-landene. Det er fortsatt NATO, og dermed i realiteten USA, som er forutsatt å ivareta Europas militære sikkerhet. Flere toneangivende aktører, blant dem Javier Solanas rådgiver Robert Cooper, har uttrykt bekymring for at det avrustede ”sivile”, hva han kaller det postmoderne EU, vil kunne utgjøre et maktpolitisk vakuum, som før eller siden vil bli fylt av Europas ”moderne” naboer, ”moderne” i den forstand at det er stater, som for eksempel USA og Russland, som fortsatt tenker i klassiske termer som maktbalanse og interessesfærer. Den eneste måten det postmoderne Europa kan overleve på er gjennom å ekspandere, sier Robert Cooper. Min konklusjon er at det ikke er noen grunn til overdreven framtidsoptimisme, og at Europa etter den kalde krigen er blitt et mer ustabilt sted enn før.

For det tredje: Det har skjedd en utvikling innefor havets folkerett som har ført til at kyststatene har fått mye mer ansvar og mye mer makt enn før. Fordi prinsippet om flaggstatsjurisdiksjon på det åpne hav, utenfor kyststatenes territorial- eller fiskerigrenser, ikke fungerte men truet med å tømme havene for levende ressurser og ødelegge dem med forurensning, forhandlet FNs medlemsland, under den såkalte 3. havrettskonferansen mellom 1973 og 1982, UNCLOS III, seg fram til enighet om å gi kyststatene råderett over økonomiske soner ut til 200 nautiske mil og over kontinentalsokkelen enda lenger ut. Siden det har dessuten medlemslandene utvidet sin jurisdiksjon når det gjelder beskatningen av levende ressurser til også å omfatte havområder utenfor 200 n.mil. Norge er ett av de land i verden som er blitt mest begunstiget av det nye regimet, ettersom våre økonomiske soner omfatter noen av verdens rikeste fiskeressurser og kontinentalsokkelen store mengder petroleum. Norge er dermed blitt en del av oljens geopolitikk. Det er ikke lenger bare naboskapet til Russland som virker som et ”transportbånd” for konflikter i fjerne strøk inn i våre farvann. Oljens geopolitikk har samme virkning. Om det bryter ut krig i Midtøsten eller Kaukasus som i særlig grad begrenser eller hindrer tilgangen av petroleum fra disse områdene til stormaktskundene, vil Norge øyeblikkelig komme under press som følge av konkurranse om privilegert tilgang til den norske ressursene.
Noe av det samme kan skje når det gjelder fisk. Kvantum oppfisket fisk i verden er tilnærmet konstant, mens etterspørselen etter fisk øker. Det har hittil lykkes Norge å etablere og opprettholde et noenlunde bærekraftig forvaltningsregime for fisk i norske havområder. Med økende etterspørsel kan dette nå komme under press. I første omgang vil den internasjonale fiskeindustrien kaste sine øyne på den rike Svalbardsonen, der Norges jurisdiksjon er omstridt. Jeg pleier ofte å si at Norge er verdens mest FN-avhengige land. Ikke bare er vår råderett over ressursene i havet, kilden til Norges rikdom og innflytelse, totalt avhengig av stormaktenes respekt for FNs 3. havrettskonvensjon. Som småstat med ”stormaktsinteresser” er vi også helt prisgitt stormaktenes respekt for krigens folkerett og for forbudet mot krig i FN-pakten.

Det bringer oss over på et fjerde område som er under press for endring, nemlig en lang rekke uavklarte juridiske spørsmål knyttet til avgrensing av kontinentalsokler og økonomiske soner i Arktis og knyttet til jurisdiksjonsrettighetene over Svalbards sokkel og sone. Det er nemlig ikke bare avgrensningen av Norges og Russlands sokkel og sone som er omstridt. Vi finner liknende uløste spørsmål over hele Arktis, mellom USA og Canada, mellom Canada og Danmark og mellom Danmark og Russland.

Disse spørsmålene har ligget der uløst i alle de år. På grunn av Arktis’ utilgjengelighet og ugjestmilde klima har ressursene der ikke vært økonomisk interessante, og det har ikke vært bryet verdt å sette de uløste juridiske spørsmålene på dagsorden. Som følge av den dramatiske globale oppvarmingen, der virkningene skjer raskere i polarområdene enn andre steder, er Arktis i ferd med å bli mer tilgjengelig og ressursene der dermed plutselig økonomisk interessante. Denne virkningen forsterkes av en teknologisk utvikling, som gjør utvinning av mineraler lønnsomt på områder eller under forhold der det tidligere ikke var det, og av økte priser som følge av økt etterspørsel på verdensmarkedet. Dersom klimaforskerne får rett, vil Polhavet om 50 år være tilnærmet isfritt og åpent for ferdsel om sommeren, og mulig å forsere med isbryterassistanse om vinteren. Polhavet vil i så fall framstå som den korteste, og dermed også viktigste, sjøtransportåren mellom Atlanterhavet og Stillehavet, noe som vil legge ytterligere press på nordområdene. Dertil kommer at de samme klimaforskerne spår at den globale oppvarmingen vil gjøre store deler av jorda rundt ekvator ubeboelig. Det vil bidra til å forsterke folkevandringen nordover, som allerede er i gang.

Kort sagt, det skjer dramatiske endringer i nord, et resultat av endrede livsbetingelser som følge av økt innvandring, økt aktivitet, økt press på miljøet, økt konkurranse om ressursene, i sum økt press på nordområdene, og det i et område av stor militærstrategisk betydning for toneangivende stormakter, der det finnes strategiske ressurser av vital betydning for de samme stormaktene, petroleum og fisk og der det i tillegg står strid om avgrensing- og andre jurisdiksjonsspørsmål. Dette er en klassisk cocktail som historisk sett gang på gang har ført til væpnet konflikt. Og det er i denne situasjonen at det norske forsvaret bygges ned, gjøres totalt avhengig av et NATO, som stort sett er irrelevant i forhold til problemene i nord, og fores med forsikringer om at Norge aldri har vært tryggere, krigsfaren aldri mindre og situasjonen aldri mer stabil. Sannheten er at Norge er mer strategisk utsatt enn noen gang før.

Men så er spørsmålet: Hva kan forsvaret gjøre med det? Har det i det hele tatt noen hensikt for småstaten i spenningsfeltet mellom konkurrerende stormakter å holde seg med et militært forsvar? Vil det gjøre noen forskjell fra eller til? Jeg mener et ubetinget ja! Det norske forsvarets oppgave nr. 1 er å forhindre krig i vår del av verden. Det gjør forsvaret på tre forskjellige måter:

• For det første ved å bidra med tropper til de organisasjonene Norge er avhengig av for sin sikkerhets skyld, først og fremst FN, men også NATO. Ikke fordi NATO nødvendigvis vil være tilgjengelig for å komme Norge til unnsetning i tilfelle krig, men fordi NATOs eksistens som effektiv forsvarsorganisasjon, som nevnt, bidrar til å redusere faren for krig i Europa.

• For det annet gjennom å håndheve norsk suverenitet og jurisdiksjon på en klar utvetyding og forutsigbar måte i tråd med folkeretten og basert på likebehandling, håndheve den på en slik måte at stormaktene opplever at det er i deres interesse at det er Norge som håndhever jurisdiksjon i området og ikke noen andre, som for eksempel en av de konkurrerende stormaktene.

• For det tredje gjennom militær tilstedeværelse i utsatte områder.

Militær tilstedeværelse har som formål å:

• Signalisere norske interesser og prioriteringer i et språk som stormaktsaktørene forstår. Dersom norske myndigheter på den ene siden erklærer at Nordområdene er Norges høyest prioriterte utenrikspolitiske satsningsområde, mens omgivelsene samtidig observerer at den norske statsmakten er nesten fraværende, er det en form for dobbeltkommunikasjon som kan bidra til å skape det Johan Jørgen Holst kalte ”spenningsskapende uklarheter”.

• Overvåke og kontrollere aktiviteten i området og med det å etablere et normalbilde av aktiviteten, samtidig som egne styrker inngår som en harmonisk del av det samme normalbildet. Med det skaffer norske myndigheter seg for det første en innsikt og en handlingskompetanse som er uvurderlig dersom det skulle oppstå en situasjon med potensial til å utvikle seg til krise eller konflikt. For det andre gjør oversikt over normalbildet det mulig svært tidlig å registrere endringer i normalbildet som kan indikere at en situasjon er under oppseiling. Og det at styrker er til stede som en del av normalbildet gjør det mulig for regjeringen med en tilpasset reaksjon, tidlig, og med minst mulig fare for opptrapping. Tenk dere alternativet: En reaksjonsstyrke i sør Norge, som ikke har vist seg nordpå på mange år. En beslutning om å sende styrken nordover i en situasjon som truer med å utvikle seg til en gryende konflikt med en av stormaktene vil sitte meget langt inne og vil kunne få svært negative konsekvenser for mulighetene til å finne en løsning i tråd med norske interesser.

• Utgjøre en forsvarsterskel for avskrekking og forsvar. Poenget med forsvarsterskelen er ikke at den skal kunne vinne noen krig. Poenget er at den må ha evne til å påføre en motstander kostnader. Den må ha evne til å øve innflytelse på motpartens kost-nytte kalkyle, introdusere et element av usikkerhet som kanskje kan få motstanderen til å avstå fra sitt forsett om å sette Norge under militært press. Ikke fordi han frykter å tape en konflikt militært, men fordi han frykter at kostnadene ved konflikten ikke vil stå i forhold til gevinsten. Det er dette som i den sikkerhetspolitiske terminologien kalles for ”avskrekking”. Et annet element av avskrekkingen er risikoen, sett med motpartens øyne, for at han ved et angrep på Norge også vil kunne havne i konflikt med Norges allierte. Det var dette som var det norske forsvarets avskrekkende funksjon under den kalde krigen: At Moskva innså at et angrep på Norge automatisk ville føre til krig med USA. Det er intet etter den kalde krigens slutt som har endret på dette konseptet, annet enn at vi, som nevnt, ikke kan regne med at NATOs artikkel 5 blir utløst. Dermed blir det en viktig målsetting for Norge å føre en politikk på så mange områder som mulig som kan bidra til å knytte potensielle allierte til Norge i form av et interessefellesskap. Det er oppgaven til UD, JD, O&ED, N&HD, FiD osv. Forsvarets oppgave i denne sammenhengen er å bidra til å redusere potensielle alliertes kostnader og risiko ved å komme Norge til unnsetning militært. Det skjer ved hjelp av den samme forsvarsterskelen, som må ha evne til å beskytte mottakshavner o g flyplasser for allierte forsterkninger, sikre alliertes flanker og rygg i den første kritiske deployeringsfasen mens styrkene deres enda er i ubalanse, og ved å bidra med etterretningsdata, og ikke minst vurderinger, basert på inngående lokalkunnskap.

For å løse disse oppgavene må forsvarsterskelen ha utholdenhet i form av volum. Det er ikke nok med en eneste brigade og et titalls jagerfly som vil være utskutt og utmattet i løpet av få dager.

Dagens norske forsvar er dårlig tilpasset disse oppgavene. For det første er det alt for lite. For det annet er det på vei mot å bli et reaksjonsforsvar, lokalisert, ut fra bedriftsøkonomiske prinsipper, på noen ganske få steder. Som sagt er ikke det hva Norge trenger. Men dersom forsvarsstrukturen skal øke i volum og antall baser og garnisoner ikke skal reduseres ytterligere, må forsvarsbudsjettet opp! For bare å drive den strukturen det forrige Stortinget vedtok på en fullgod måte, må budsjettet økes med ca 10 milliarder. Det kan ikke skje over natta, men må skje gradvis, slik at forsvaret kan gjenoppbygge et apparat for anskaffelse og økonomistyring som setter det i stand til å omsette de økte bevilgningene i økt forsvarsevne. Forsvarets er nemlig nå i den situasjonen at det har vært høvlet på strukturen så lenge at det ikke er noe igjen å høvle på. Kompetansemiljøene er svært tynne, på noen områder er de nede i en enkelt eller bare noen få enkeltpersoner. De har ingen utholdenhet eller robusthet. Dersom budsjettutviklingen fra de siste ti år fortsetter er forsvaret nå kommet til et punkt hvor det blir nødvendig å fjerne hele strukturelementer, slike som f eks artilleri fra hæren, mineryddere eller MTBer fra Marinen eller bakkebasert luftvern fra Luftforsvaret. Men da får vi en forsvarsstruktur som ikke henger sammen, og et forsvar som ikke kan brukes til noe, annet enn sammen med allierte avdelinger. Norge blir en ren underleverandør av militære kapasiteter til internasjonale forband. Om det skjer er det ikke lenger grunnlag for å beholde betegnelsen ”Forsvar”, fordi forsvaret ikke vil være i stand til å forsvare noe som helst. Det vil i stedet være mer korrekt å snakke om ”Norges væpnede styrker”.

Det norske forsvarsbudsjettet er det største noen sinne, i nominelle kroner. Men i kjøpekraft av moderne forsvarsmateriell og i andel av bruttonasjonalprodukt, må vi tilbake til 1920-åra for å finne svakere budsjett.

Konklusjon
Det norske forsvaret må være strukturert for oppgavene hjemme som bare Norge kan løse, og ingen andre kan eller vil løse for oss.
Forsvaret må være til stede i de utsatte nordområdene med land- sjø- og luftstridskrefter.
Forsvarsstrukturen må ha tilstrekkelig volum til at den har utholdenhet over uker heller enn over dager.
Og sist – men ikke minst – for å få dette til må budsjettutviklingen snus!