Den prangende forbrukspraten

Illustrasjon: Knut Løvås

Illustrasjon: Knut Løvås

– Veblens perspektiv på forbruk bør brukes som utgangspunkt for diskusjoner om grunnlaget for en kapitalisme der noen få høster en stor andel av manges arbeid, skriver Karl Fredrik Tangen i Klassekampen.

Rikinger kjøper yachter, reiser på lange ferier og utstyrer konene sine med upraktiske designerklær for å vise seg fram for andre. Ikke fordi de liker tingene og reisene i seg selv.

Eliten, på toppen av et hierarkisk kapitalistisk samfunn, markerer makt ved å vise at de ikke trenger å jobbe. Avstand fra nødvendig arbeid brukes som påfugl bruker fjær. De lenger ned i samfunnshierarkiet forsøker å ta etter elitens livsstil. Omtrent slik kan den amerikanske økonomen og sosiologen Thorstein Veblens beskrivelse av USA i boka «Den uproduktive klasse» fra 1899 gjenfortelles.

Mange vil nok også kjenne igjen dette fra Norge i dag. Tiår med vekst og framvekst av noen svært synlige og omdiskuterte private formuer har gitt mange eksempler på rikinger som er synlige med forbruket sitt. Veblen er analytisk, politisk, kritisk og raljerende om sin tid. Dessverre har bruken av Veblen i norsk offentlighet blitt pludrete, apolitisk, fordomsfull og moralistisk. Veblenhentes opp av dem som vil at rikingene skal endre oppførsel eller at det viljeløse folket skal bytte de rike ut med kritikerne som forbilder.

Det moralske grunnlaget for Veblens perspektiver knyttes flere steder til hans bakgrunn fra norske utvandrere og at han har med seg protestantisk arbeidsmoral og selvstendigheten til småbøndene i Valdres. At det er så særegent norsk å ville at folk skal leve av eget, og ikke av andres, arbeid, er tvilsomt. Både eliteforakten og arbeidsmoralen til Veblen kan like gjerne kalles amerikansk. Og han er også langt større i USA enn i Norge. I episode 33 av Sopranos, har for eksempel mafiasjefens studentdatter Veblen på nattbordet.

Veblens «the leisure class» er fritidsklassen. Den blir som modellkapitalisten hos Marx, som ikke jobber, men tjener penger på andres arbeidskraft. Bokas tittel i tenketankforlaget Res Publicas nyoversettelse er «Den uproduktive klasse», noe som inviterer til en slags økonomisk analyse av et skille mellom jobber som er produktive (gode) og uproduktive (dårlige). Erik Reinert setter Veblens verk fint i perspektiv i forordet, og viser at det dreier seg om ulike former for kapitalisme. «Rovdyrkapitalistene» vi ser i dag flytter penger for pengenes skyld og er uproduktive.

Selv om den norske tittelens skille mellom produktiv-uproduktiv er en noe fri oversettelse, er den i tråd med Veblens ånd. Som når han i boka «The Engineers and the Price System» argumenterer for at ingeniører, ikke finansfolk, bør styre industrien. Men om skillet mellom produktivt og uproduktivt arbeid brukes i en generell samfunnsanalyse, er det mer problematisk. For det er stor forskjell mellom å drøfte grunnlaget for velferd og å klassifisere arbeid moralsk. Hvilke jobber i velferdsstaten er produktive i den forstand at de bidrar til varer og tjenester og økonomisk vekst? Når det ikke er omstridt at samfunnet tar seg av eldre, er det blant annet fordi mye annet enn produktivitet er viktig.

I diskusjonen om hvorvidt samfunnet skal bruke penger på kunst, er det lettere å trekke inn spørsmålet om lønnsomhet. «Det er ikke mange voksne mennesker som får betalt for å drive med sin egen hobby», skriver Fremskrittspartiets Ungdoms sentralstyremedlem Julia Brännström. Både kunstnere, børsmeglere, investorer, pensjonister, hjemmehjelpere, og skribenter er det mulig å argumentere for at er uproduktive og lever av arbeid som gjøres av andre.

Er premisset at produktivitet er moralsk høyverdig, kan politikken bli preget av kamp om hvem som er produktive.

Byråkrater, kunstnere, trygdede, innvandrere er blant gruppene som til ulike tider blir snyltere i høyresidas retorikk. Når Aftenpostens Joacim Lund i sin kommentar om Brännströms innlegg understreker at kultur kan være lønnsomt, for det har han lært av sine mange reiser til Austin, godtar han premisset og gir kulturarbeidere en oppgave de færreste av dem kan innfri.

Det er heller ikke bra om det vesentlige spørsmålet som leses ut av Veblen dreier seg om hvordan gode og dårlige rikinger bruker pengene sine. Det prangende private forbruket er bare symptomatisk og kvalmt. Om det ser snilt eller egoistisk ut bør ikke spille noen rolle for forståelsen av det. Veblenbeskriver hvordan rike filantroper dekorerer byggene de får bygd for vanskeligstilte med prioritering av ornamenter på utsiden framfor funksjon. Kjendiser og næringslivstopper som selger kjole «for skole» er et dagsaktuelt eksempel. Spørsmålet bør være med hvilken rett noen har langt mer ressurser enn andre, og da er det viktig å se på hvem som lever av andres arbeid.

Moralske krav om diskré forbruk og kamuflering av rikdom er en høyresidesak. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen skjuler ikke at han er moralist når han i siste Morgenbladet påkaller Veblen i diskusjonen om dyre merkeklær for barn. Den har endt med at bloggende unge mødre trekkes frem som arketypiske merkevarekjøpende foreldre. Isaksen er for merkevarer, men motstander av merkepress. Problemet med merkepress er at det er en kollektiv versjon av «det Thorstein Veblenkaller prangende forbruk, forbruk som har til hensikt å vise velstand». Isaksen vil altså ikke at folk skal vise velstand. De med penger har påført røkla gal identifikasjon når «vi idoliserer forbruk, og vi identifiserer oss i stadig større suksess med materielle goder».

Veblen skriver i 1899 at den prangende fritiden fortrenges av det prangende forbruket. Mange har siden brukt Veblen til å komme med den gjengse fortellingen om at «vår tid» er enda mer preget av hyllest og avhengighet av materielle goder. Det er en grunn til at Isaksens historieskriving er tvilsom. 115 år etter Veblen er det fortsatt slik at det blir samfunnsstorm mot merkeklær til barn når debatten kommer opp. «Vi» vil ha diskré forbruk der verken privilegier eller pretensjoner synes. Det er de unge bloggmødrene som uroer den moralske majoriteten.

Isaksen vil ikke gjøre noe politisk med merkepresset, men vil «ta til orde for … moralisering». Når Isaksen blant all elendighet velger akkurat merkevareforbruket når han står fram som moralist, er det fordi han er en dyktig høyrepolitiker. Han løfter fram sin ansvarlige og nøkterne ethos på et område Høyre ikke vil gå inn i politisk, og dermed med liten politisk risiko.

Rikinger blir også stråmenn for kritikk rettet andre veier. Markedshøyskolerektorer og statsråder som mer eller mindre direkte kritiserer unge bloggende mødre som viser fram barna sine i merkeklær, sparker, i motsetning til Veblen, nedover. I altfor stor grad har Veblen blitt brukt til latterliggjøring av oppkomlingers smakspretensjoner og synlig folkelig kos og moro. I stedet bør klasseanalysen løftes fram. Selv om snøscootere er mer iørefallende enn langrennsski, er scootertilhengerne fra folket. Klasseforskjeller slutter ikke å vise seg når arbeidere og småbønder får kjøpekraft og fritid.

Det venstresida bør gjøre, er å bruke Veblens perspektiv på forbruk som utgangspunkt for diskusjoner om grunnlaget for en kapitalisme der noen få høster en stor andel av manges arbeid. Res Publicas formål er «økt forståelse og oppslutning om den norske modellen, med en sterk fagbevegelse og en moderne velferdsstat som sikrer sosial trygghet og bygger opp om fellesskapsverdier». Skal boka bidra til det, må vi unngå nok en diskusjon av Stein Erik Hagens fødselsdagsfeiringer, Kjell Inge Røkkes sko eller alle oppkomlingene med sportsbiler. Da blir idealrikingene familien Johannson som eier NorgesGruppen. E24 beskrev dem i 2010 som «ikke helt som andre millionærer». «Dagens hovedarving, Johan Johannson (43), er Norges tredje rikeste og kjører Toyota». Det er ikke noe dårlig PR-råd til norske rikinger. Antropologen Marianne Gullestad har vist at i Norge gjelder det å underkommunisere forskjeller. Dersom norske kapitalister sørger for å stå fram med matpakke, Toyota, Ecco-sko og kjoler fra H&M, er det mindre sjanse for at noen anklager dem for å ha fått sin rikdom fra andres anstrengelser. Med sånne rikinger blir det lettere for Høyre og NHO å jobbe mot arveskatt og formuesskatt og for næringslivets behov for å ansette og sparke etter eget forgodtbefinnende.

Når den offentlige venstreorienterte eliten og den dannede høyresida tyr til Veblen, glemmer de gjerne utgangspunktet; at noen lever ufortjent godt på andres arbeid. Dermed blir de blinde for bjelken i eget øye. Det blir en kritikk på moralsk og estetisk grunn i stedet for å se på samfunnsmessige sammenhenger. Den delen av arbeiderklassen som gikk til høyre ved sist valg kan være tunga på vektskåla når styrkeforholdet mellom høyre og venstre skal testes. Blant dem er det mange som mener det er artig både å gi barna sine merkeklær og at shopping som hobby ikke står tilbake for å gå fra DNT-hytte til DNT-hytte. En smartere debatt om forbruket, både de nyrikes prangende, de gammelrikes diskré, de kulturrikes rufsete og vanlige folks blanding av nøkternhet og festivitas, kan bidra til å hente dem hjem.

Av Karl Fredrik Tangen, trykt i Klassekampen 3. desember 2013

 

2017-04-18T15:46:51+00:00 3. desember 2013|